I dag vil jeg ta opp et tema som er blitt tatt opp på diverse kvinneforum og lignende tidligere. Selv om at jeg skriver dette innlegget, håper jeg ingen tar seg nær av det uten å eventuelt snakke med meg først. Selvfølgelig er det selvopplevd, men innlegget er ikke rettet mot noen. Det handler kun om mine tanker rundt dette.
Jeg var 17 år. Lå på sykehuset med verdens nydeligste sønn på brystet. Hadde aldri følt på en slik lykkerus før. Det kjentes ut som om livet var “komplett”.
Så kom det besøk. Det kom familie, venner, slekt, bekjente og folk som aldri hadde ville hatt noe med meg å gjøre før. Altså, hvor er logistikken i dette? Det skjedde nemlig både på sykehuset og hjemme. Plutselig var lille meg blitt “populær”. Allerede i slutten av graviditeten merket jeg at noe ikke stemte. Unormalt mange begynte å “bry seg” om meg. Altså sende snapper daglig, føre samtaler på gata og lignende. Jeg kjente på en glede, en slags endelig bekreftelse på at jeg var bra nok. Lite viste jeg hvordan dette skulle utvikle seg…
Greit nok det, jeg og mine jevnaldrende var unge. Og jeg var plutselig blitt interessant. Det var, tross alt, ikke mange rundt meg (på min alder) som ventet barn. Både de på skolen, de i nærmiljøet og alle som ellers viste hvem jeg var- og det begynte å bli mange, la merke til meg. Etter Krister kom til verden fikk jeg jo mye besøk. En del av de som kom var jenter som jeg aldri før hadde vært bra nok for. Enn at det bare var en baby som skulle til. Den bekreftelsen jeg hadde søkt i flere år, hadde jeg “endelig” oppnådd. Men som mor så ønsket jeg ikke denne bekreftelsen. Som mor ønsket jeg bare ekte folk rundt meg. Jeg trengte ikke lenger å være bra nok.
